Wednesday 26 July 2017

Master of none

Jeg kommer ikke inn på master i Oslo. Jeg sitter nede hos Hilde, Cornelius ligger på gulvet, vi har akkurat spist frokost. Jeg sier at svarene ikke blir publisert før imorgen, det har stått syvende juli på søknadsweb i flere måneder. Nå er det bare den sjette. Men jeg sjekker likevel. Vet egentlig ikke hvorfor. Men der står det. Ikke tilbud. Jeg har gått rundt med en dårlig følelse en stund, plutselig har den bare kommet. Hva om jeg ikke kommer inn? Har lurt meg selv litt i fornektelsen, at det er jo dette som har vært planen hele tiden, selvfølgelig kommer jeg inn. Jeg begynner å tenke at hvis søknadsprosessen hadde vært som i England, kanskje det hadde vært lettere for meg å komme inn da. For der må de skrive et personlig brev, de må forklare og forsvare valget ved å ta master. Jeg kunne skrevet at jeg var overbevist om at å ta master var noe jeg aldri hadde vurdert, men at to år på jobbmarkedet i England har modnet meg. Jeg skulle skrevet at jeg allerede vet hva jeg vil skrive master om. Vi drar på hytta noen timer etterpå og jeg tilbringer hele helga i sola og i stillheten, med spørsmålet, Hva er plana nå? En dag går jeg og Luke helt til butikken, det er langt, lengre enn jeg trodde, og hele turen tar oss over tre timer. Vi snakker om å ta lappen, kjøpe en bobil og kjøre rundt om i verden. Det høres så lokkende ut. Fri natur, oss to og virkeligheten et annet sted. Med en gang begynner jeg å tenke på et studentlån som skal tilbakebetales og at hvis jeg ikke skal studere så må jeg hvertfall skaffe meg en jobb. Vi kan jo bare skaffe oss jobb i Oslo? Flytte til likevel. Jeg forteller han at jeg hadde sett fram til å forsvinne i Oslo. Jeg tenker på vennene jeg hadde gledet meg sånn til å se. Jeg tenker på alle jeg har sagt til at jeg skal flytte til Oslo. At jeg skal ta master der. Ved universitetet. Jeg føler meg som en dust. Vi kan jo flytte til Oslo likevel, sier jeg. Med en gang begynner jeg å tenke på CV'ene som skal skrives. Jeg tenker på å skaffe en jobb som ikke er så viktig, ikke en karrierejobb, men en som betaler regningene, en som gjør det sånn at jeg hvertfall kan skrive på dagene, komme inn i skrivingen igjen. Kanskje få publisert noe til høsten? Det jeg har brukt over et år på å skrive. Jeg sier til Luke at jeg vil vente med å ta noen avgjørelser før jeg får svar fra Trondheim. Jeg begynner å tenke på å ta et år med PPU. Kanskje se på resttorget etter andre ting jeg kan gjøre på? Jeg tenker at jeg ikke kommer til å komme inn i Trondheim. Selvtilliten er på bånn, men når jeg sier til mamma at vi må kjøpe øl på butikken sier hun at jeg ikke må ta sorgene på forskudd.

En uke senere får jeg vite at jeg har kommet inn i Trondheim. Denne gangen sjekker jeg ikke søknadsweb hverken en dag for tidlig eller på dagen. Det er tryggere å sjekke mailen. De sender jo mail også. Da har tilbudet kommet. Jeg kjenner en ro som senker seg, en eufori som stiger. Jeg tenker på året som har gått, på søknaden jeg sendte i vei i februar, månedene som har passert som vind i håret og at dagen plutselig er her, dagen man får vite. Jeg tenker at tiden er flytende, for det er den. Det spiller ingen rolle om det er nesten et år siden jeg bestemte meg for å ta master eller at det er fem måneder siden jeg sendte i vei søknaden. Sånne ting betyr ingenting. Det betyr ingenting når man tenker, Åh, så lenge jeg må vente til jeg får svar. For det er ikke lenge, det føles ut som om tiden har stått stille siden den gang. Jeg har kanskje fått flere fregner og mer ettervekst. Ellers er jeg den samme. Tiden er en illusjon. Jeg tenker at jeg kommer til å tenke det samme når jeg er 70. At jeg kommer til å se tilbake på denne tida da jeg styra med å komme inn på master, at framtiden er usikker og at jeg ikke vet hvor jeg kommer til å ende opp. Det gjør ingenting. Vi vet det samme, jeg og hun 70 år gamle meg. Det gjør ingenting. Jeg tenker at jeg har vært teit, men at jeg har lært. Jeg snakker med ei dame på jobb, hun omskolerte seg i voksen alder, så aldri tilbake, men hoppet i det. Hun sier at jeg ikke skal være så streng mot meg selv, shit happens. Og Trondheim er jo faktisk finere enn Oslo.

No comments: